Hjem
Om
Musikk

Hjem
Om
Musikk

Thurond Stravos

To access this page, please enter the password:

Bølger av tid

Barn av nuet

Elva løper, rask og fri
bærer dagen rett forbi
Vi står stille, men vi vet
at alt som glitrer er her og nå

Midt i lyset, midt i vinden
hører vi en sang i huden
Alt vi eier, alt vi finner
er et øyeblikk som lever nuet ut

Stiene åpner seg i grønt
der hvert sekund blir brent og skjønt
Vi løper lett, vi bærer lite
og alt som finnes er uendelig nå

Midt i lyset, midt i vinden
hører vi en sang i huden
Alt vi eier, alt vi finner
er et øyeblikk som lever nuet ut

Og vi løper med løvet som faller
ler med timene som aldri står
Her er livet – og vi kaller
på det som finnes, på det som går

Midt i lyset, midt i vinden
hører vi en sang i huden
Alt vi eier, alt vi finner
er et øyeblikk som lever nuet ut

Dette øyeblikket

Gresset bøyer seg i vinden,
som om jorda puster rolig.
Jeg legger hånden mot treets bark,
og hører en sang uten ord.

Elva brer seg ut i lyset,
speiler en himmel som aldri blir min.
Jeg følger dens løp uten hast,
og lar den bære tankene videre.

Ingen skal eie dette øyeblikket,
det faller gjennom oss,
som regn over jord,
som stillhet som gror i hjertet.

Et blad slipper taket,
det vet hvor det skal.
Jeg ser det falle,
og kjenner at jeg er her.

Ingen skal eie dette øyeblikket,
det faller gjennom oss,
som regn over jord,
som stillhet som gror i hjertet.

Ved elva

Under treet ved elva, der tiden går i bølger
sitter jeg og lar tankene drive
Bladene faller som glemte navn
og vannet synger uten å vite

Du var et pust i en gammel sang
som vinden bar gjennom skogen
Ingenting ble sagt høyt
men jeg hørte det likevel

Alt det vi ikke rakk
ble liggende i lyset som falt
gjennom grenene som hvisket
at ingenting varer, men alt blir til noe

Stien bak meg vokser igjen
og jeg lar den gjøre det
For det finnes fred
i å ikke vite veien tilbake

Alt det vi ikke rakk
ble liggende i lyset som falt
gjennom grenene som hvisket
at ingenting varer, men alt blir til noe

Under treet ved elva
venter jeg ikke lenger
Jeg bare er
der alt en gang begynte

Under huden

Jorda rister under mine sko
En strøm av stål, et hjerteslag i klo
Du står som flamme i skyggenes rand
og jeg følger deg brent, men hel i brann

Lufta smaker av støv og jern
Alt jeg bærer blir kastet ned igjen
Men du løfter meg, river meg fri
som lynet som treffer, men lar meg bli

For du brenner under huden min
Som en sang jeg aldri slipper inn
Og jeg roper, jeg river alt
til verden faller, men jeg står

Havet slår med en stemme av glass
Knuser stillhet, men bygger kraft
Vi går i ruiner, vi går i glød
og finner liv der alt er død

For du brenner under huden min
Som en sang jeg aldri slipper inn
Og jeg roper, jeg river alt
til verden faller, men jeg står

Ingen kjeder holder lenger fast
Vi er gnister, vi er stormens kast
Og når mørket tror det har oss nå
skal vi reise oss, vi skal stå

For du brenner under huden min
Som en sang jeg aldri slipper inn
Og jeg roper, jeg river alt
til verden faller, men jeg står

Når løvet faller

Det kommer med vinden, som et første løv
Et stille pust fra noe mer enn ord
Blikket ditt bar fargen av september
Og jeg visste – nå skjer det noe stort

For vi var to i høstens dans
Som flammer i et gyllent glass
Vi falt, men aldri helt alene
Vi var et blad og hjerte skjørt
Vi var et dikt naturen skrev
En farge som snart blåses vekk
Men jeg holdt deg som en sannhet
I vinden, i regnet, til hvert steg

Vi gikk i skogen, under gyllent løv
Der latter var som frost mot varm hud
Vår trones plass forgikk intet greip
Som minner trukket frem fra tidens krus

For vi var to i høstens dans
Som flammer i et gyllent glass
Vi falt, men aldri helt alene
Vi var et blad og hjerte skjørt
Vi var et dikt naturen skrev
En farge som snart blåses vekk
Men jeg holdt deg som en sannhet
I vinden, i regnet, til hvert steg

Kanskje vi var som høsten selv
Vakre, men på vei mot vinter
Men selv når kulda river alt
Så husker jeg deg – som varme vintre

Visket løv i høstens dans
Og selv om tiden tar sin sjanse
Er du det løvet jeg aldri slipper
En farge jeg maler mine minner med
For kjærlighet har mange navn
Og mitt ble hvisket i oktobernatt
Når bladene falt – så gjorde vi
Det samme, og likevel helt fri

Når bladene faller, husker jeg deg
Ved et takket tre nær en evig vei.

Ikke knust glass

Du sa det var ekte, men øynene dine flakka
Du holdt hånda mi – mens du tenkte på han
Jeg hørte sannheten i alt du ikke sa
Og nå vet jeg, kjærlighet dør stille, ikke med brak

Her slutter det
Ikke med skrik, ikke med knust glass
Bare tomme rom og en siste setning
Du fikk det du aldri holdt fast

Her slutter det
Ikke med hevn, ikke med hat
Bare et blikk som ikke ser deg mer
Og et hjerte du aldri får tilbake

Du tenker kanskje jeg savner
At jeg våkner og angrer
Men jeg har reist fra det rommet
Du står fortsatt der – alene med summen

Her slutter det
Ikke med skygger eller storm
Bare lys fra døra jeg lukker
Og vissheten om at jeg aldri ser meg om

Her slutter det
Ikke med skrik, ikke med knust glass
Bare tomme rom og en siste setning
Du fikk det du aldri holdt fast

Her slutter det
Ikke med hevn, ikke med hat
Bare et blikk som ikke ser deg mer
Og et hjerte du aldri får tilbake

Du vet det ikke ennå
Men du forsvant lenge før jeg gikk

og vissheten om at jeg aldri ser meg om

Her slutter det
Med stillhet, ren som is
Du mista mer enn du aner
Og jeg mistet deg – med lettelse

Du vet det ikke ennå
Men du forsvant lenge før jeg gikk

Der liljene dør

I dalen der skyggene kryper frem
La jeg hjertet mitt ned, lot det sove hjem
Med ravner som kretser i svart dekor
Kysset jeg munnen din – himmelen brant til jord

Å, elva talte med sprukken røst
Den sang om svik fra en annen høst
Jeg drakk dens ord som en bitter vin
Og bar din synd som en tornekrans så fin

Å, jeg hørte ekko fra dine ord
Som falmet bort over mørknet jord
Og stjernene blunket, men snudde seg vekk
Fra en sannhet vi aldri satt i blekk

Så grav meg dypt der liljene dør
Der natten blir tykk og all lengsel blør
Hvisk navnet mitt til en skjev, kald måne
Jeg skal hjem til deg, til vår mørke trone

I kapellet der lyset falt
Slet du sløret av, hjertet var salt
Men Guds hunder fant ditt skjøre spor
Med skjelvende hender og sår som gror

Å, elskede, hører du koret brenne?
Stemmer som roper fra gravenes ende
Hver løgn vi bandt som et stille bånd
Er risset i stein med en rusten hånd

Så grav meg dypt der liljene dør
Der natten blir tykk og all lengsel blør
Hvisk navnet mitt til en skjev, kald måne
Jeg skal hjem til deg, til vår mørke trone

Når morgenen stiger i sølv og blod
Skal jeg reise meg opp fra min stille ro
Og elvas sang skal kalle meg hjem
For evig bundet til flammen din igjen

Støv i vinden

Et sted mellom natt og dag
Der stien forsvinner i tåke
Står jeg alene og spør
Om det finnes en vei tilbake

Lyset fra en rusten stjerne
Faller svakt mot min hånd
Tiden visker gamle løfter
Som vinden tok med seg en gang

Alt jeg bar på blir til skygger
Alt jeg trodde blir til røyk

Men stemmen din klinger
Som støv i vinden
Den bærer meg frem
Når alt annet svinner
Du er sangen som aldri ble slutt
Du er min begynnelse, mitt fall, mitt slutt

Jeg så deg i et øyeblikk
Mellom drøm og virkelighet
Du forsvant som en gnist i regnet
Men hjertet mitt fulgte deg rett

Vi er mer enn det vi mister
Vi er mer enn det som brast
Og selv når natten stenger
Finnes det et lys i alt

For stemmen din klinger
Som støv i vinden
Og jeg følger deg
Gjennom storm og minner
Du er sangen som aldri ble slutt
Du er min begynnelse, mitt fall, mitt slutt

Bare støv i vinden…
Men det bærer alt vi var.

Sommerens pust ❤️

Sola hang tung over mark og fjell
Luften dirret som et skjult svar
Du sto der med stillhet i hendene
Og jeg visste at alt kunne rase

Elva var mørk, den bar oss frem
Som to løv fanget i samme strøm
Ingen ord, bare skygger som møttes
I varmen som aldri tok slutt

Og natta åpnet sitt røde hjerte
Vi gikk inn uten å snu
Sommerens pust var rå og skjør
Men den bar oss, den bar oss

Din latter var et brennende glass
Som skar gjennom skumringen
Jeg drakk, og alt ble stille
Som om verden hadde stanset i oss

Og natta åpnet sitt røde hjerte
Vi gikk inn uten å snu
Sommerens pust var rå og skjør
Men den bar oss, den bar oss

Når vinden reiser seg fra havet
Skal jeg huske deg slik
Ikke som lys, men som ild
Ikke som løfte, men som sang

Under brennende himmel
Sto vi som om alt var nytt
Og lot stillheten skrive oss
I jord, i varme, i natt

Og natta åpnet sitt røde hjerte
Vi gikk inn uten å snu
Sommerens pust var rå og skjør
Men den bar oss, den bar oss

Og når mørket falt til ro
Bar vi lyset mellom oss
Som gnister i den åpne luft

Når natten åpner sitt rom

Høstløvet driver sakte forbi
Ingen vet hvor de hører til
Jeg følger det nedover strømmen
Og finner ro i det som glir bort
Dagen legger seg lett på marken
Som skygger av noe som var
Jeg hører et pust i stillheten
Og kjenner at alt er heilt

Som et stille vann bærer du meg
Uten hast
Uten krav
Bare lys som blir igjen

Et tre står alene i vinden
Men røttene holder det fast
Slik bærer jeg alt vi deler
Uten å trenge mer enn nå

Som et stille vann bærer du meg
Uten hast
Uten krav
Bare lys som blir igjen

Når natten åpner sitt rom
Lar jeg minnene hvile
Som et stille vann bærer du meg
Uten hast
Uten krav
Bare ro….Varer alt.

HJEMME NÅ

Mellom lys og skygge

Jeg går gjennom byen før solen er våken,
gater som puster i en annen tid.
Et vindu står åpent, en stemme forsvinner,
alt er bevegelser jeg ikke kan eie.

Mellom lys og skygge finner jeg et rom,
der alt som flyter blir stille et øyeblikk.
Ikke som svar, ikke som bønn,
men som en tone som bærer seg selv.

Trærne står uten navn i mørket,
deres røtter husker mer enn jeg vet.
Jeg lener meg inn i det uuttalte,
og hører en sang som aldri tar slutt.

Mellom lys og skygge finner jeg et rom,
der alt som flyter blir stille et øyeblikk.
Ikke som svar, ikke som bønn,
men som en tone som bærer seg selv.

Og når natten faller sammen med dagen,
går jeg videre, men blir stående her.

Gresset gror bak meg

Skyggen min strekker seg langs en sti
Som ingen har tegnet, men jeg går forbi
Ingen skilt, ingen slutt, ingen start
Bare vinden som visker: «du var en gang alt»

Et vann ligger stille med tause svar
Jeg kaster en tanke, men får ikke svar
Trærne har minner jeg aldri forsto
De står og de står, mens jeg bare dro

Og gresset gror bak meg
Der stegene ble
Som om jorda vil dekke
Det hjertet mitt vet

At noen blir borte
Uten å gå
At stillhet kan rope
Når ingenting står

Fuglene flyr uten å se seg igjen
De vet at retningen er godt kjent
Og jeg er som dem, men uten vingespenn
Jeg faller i vinden i håp om et hjem

Mørket er mykt som en åpen hånd
Det holder meg fast uten krav om forstand
Jeg ligger og lytter til jorden som ber
Om å bli sett – en eneste gang mer

Og gresset gror bak meg
Der stegene ble
Som om jorda vil dekke
Det hjertet mitt vet

At noen forsvinner
Uten et rop
At lyset kan blinde
der mørket er nok.

At lyset kan blinde
der mørket er nok.

Vinden vet

Jeg går langs en vei uten navn
Der løvet legger seg som en sang
Skyggen min følger meg stille
Som en venn jeg aldri forlot

Og vinden vet mer enn jeg
Den bærer minnene som vann
Alt jeg glemte, alt jeg bar
Synger i det skjøre som er nå

Trærne står som gamle svar
Jeg lener meg mot barkens arr
Hører en tone jeg kjente før
Men aldri kunne eie helt

For vinden vet mer enn jeg
Den bærer minnene som vann
Alt jeg glemte, alt jeg bar
Synger i det skjøre som er nå

Så la meg hvile her et sted
Der stillheten ender i fred
Og vinden får si mitt navn
Som om jeg aldri var bort.

Alltid nær

Når dagen blir tung og skyggene faller,
er du stemmen som løfter meg opp.
Du gir meg ro når alt annet svikter,
en stillhet som holder mitt hjerte helt.

Ahh… mmm…
Oohh… bærer meg…

Som du bærer meg, uten å kreve,
gir du lyset jeg trenger å se.
Ingen ord kan si hva du betyr,
men alt i meg vet at jeg lever i deg.

Mmm… ahh…
Du løfter meg, du løfter meg…

Når natten er lang og veien blir stille,
er din varme det nærmeste jeg har.
Du minner meg om at alt kan gro igjen,
selv der hvor jorden har stått i brann.

Ahh… ahh…
Oohh… jeg finner fred…

Som du bærer meg, uten å kreve,
gir du lyset jeg trenger å se.
Ingen ord kan si hva du betyr,
men alt i meg vet at jeg lever i deg.

Og når jeg mister retning,
når alt jeg vet blir grått,
er det du som viser veien,
en stjerne over natten min.

Ahh… mmm…
Oohh… du bærer meg…

Jeg ser deg i lyset som bryter gjennom,
i vinden som løfter de tunge trær.
Du er en strøm som aldri stanser,
en kraft som alltid bærer meg hjem.

Mmm… ahh…
Du bærer, du bærer meg hjem…

Som du bærer meg, uten å kreve,
gir du lyset jeg trenger å se.
Ingen ord kan si hva du betyr,
men alt i meg vet at jeg lever i deg.

Ahh… oohh…
Mmm… du bærer meg…
Ahh… oohh…
Alltid, alltid nær.

Alt vil bli som før

Jeg går i morgendugg
hører en stille fugl
Trærne står mørke, men våkne
veien er lang og myk

Skygger som danser lett
over en jord som er mett
Elva forteller om tider
ingen av oss har sett

Når lyset faller
og dagen sover
vet jeg at mørket
vil gi meg ro

Når lyset faller
og natta lover
ser jeg at alt
vil bli som før

På åsen står jeg alene
vinden bærer et frø
Jeg vet at alt skal spire
selv der ingenting bør gro

Stillhet som aldri dør
vokser i alt jeg hører
Og jeg tar hvert steg
som om det er første gang

Når lyset faller
og dagen sover
vet jeg at mørket
vil gi meg ro

Når lyset faller
og natta lover
ser jeg at alt
vil bli som før

Så lar jeg natta bli
til solen finner tid
og alt igjen
står i ro.

I skyggenes ro

Elva glitrer under broen,
bærer hemmeligheter den aldri sier.
Skyggene faller over marken,
men jeg kjenner roen i det som er.

Og jeg går dit veien vender,
uten kart, men med et håp.
Hver tone i vinden minner meg
om alt jeg fortsatt kan nå.

Trærne står som gamle voktere,
røtter dypere enn mitt sinn.
Bladene faller som stille brev,
de lander mykt på jorden min.

Og jeg går dit veien vender,
uten kart, men med et håp.
Hver tone i vinden minner meg
om alt jeg fortsatt kan nå.

I skyggenes ro,
blir alt jeg bar lagt ned.
Og jeg står igjen,
fri i stillheten.

Lyset i stillheten

Jeg gikk gjennom natten med tankene stille,
vinden bar spor som jeg ikke forsto.
Et glimt i mørket ble stående hos meg,
et løfte av ro som aldri vil dø.

Ahh… oohh…
mmm… lyset i stillhet…

Du er lyset i stillheten,
pusten som bærer meg frem.
Når verden blir tung, er du stemmen som sier,
«alt som du savner skal gro igjen.»

Et tre stod alene, men bar sine ringer,
som sanger av tid jeg aldri har kjent.
Jeg la meg ned ved dets røtter og lyttet,
og fant en fred som fulgte meg hjem.

Mmm… ahh…
Du bærer meg, du bærer meg…

Du er lyset i stillheten,
pusten som bærer meg frem.
Når verden blir tung, er du stemmen som sier,
«alt som du savner skal gro igjen.»

Og når dagene faller,
og jeg mister min vei,
er du kilden jeg vender tilbake til,
en flamme jeg alltid kan se.

Du er lyset i stillheten,
pusten som bærer meg frem.
Når verden blir tung, er du stemmen som sier,
«alt som du savner skal gro igjen.»

Ahh… oohh…
mmm… lyset i stillhet…
Ahh… oohh…
alltid hos meg.

Hjemme nå

Jeg gikk en vei langs elva i natt,
stjernene speilet sitt lys i vann.
Alt jeg bar ble lettere da,
som om stillheten tok det fra meg.

Jeg sto i regnet da du kom nær,
vinden bar stemmen din hit til meg.
Alt jeg fryktet ble stille da,
som om natten ga plass til ro.

Og vi synger under samme himmel,
to stemmer finner samme spor.
Ingen natt kan stenge veien,
vi er lys for hverandre nå.

Jeg ser ditt blikk i skyggenes dans,
varmen din følger meg dit jeg går.
Jeg hører deg i alt som er stille,
som et ekko jeg alltid har kjent.

Og vi synger under samme himmel,
to stemmer finner samme spor.
Ingen natt kan stenge veien,
vi er lys for hverandre nå.

Under samme himmel,
er vi hjemme nå.

Under blå himmel

Jeg går der lyset faller,
tråkk i gress som fremdeles puster.
Luften er klar,
hver lyd får en kant av metall.

Steiner ligger spredt som minner,
jeg sparker dem ned i elva.
Vannet fører dem bort,
uten hast, uten retur.

Fjellene står i taushet,
ingen forklaring, ingen stemme.
Jeg lener øret mot stillheten,
hører hjertet slå uten svar.

Et blad slipper grepet,
dras rundt i luften.
Jeg ser det lande,
og vet at også jeg skal videre.

Skyene trekkes lavt,
dagen sklir mot kanten av kveld.
Jeg blir stående i vinden,
uten annet enn nå.

Under blå himmel
løser timene seg opp.
Jeg blir igjen som et spor,
svakt risset i jorden.

Hjertet mitt vet

Når dagen har lagt seg og mørket blir mildt,
finner jeg ro i at du er til.
Du bærer et lys som ingen kan ta,
og jeg finner meg selv i ditt nærvær hver dag.

For du gir meg mer enn jeg kan si,
et stille håp, en åpen vei.
Når alt blir tungt, er du min ro,
og hjertet mitt vet hvor det hører til.

Som regnet som renser, som vinden som ler,
du minner meg om at livet er mer.
Hver tone i stillhet, hver bevegelse små,
er et språk jeg kan høre når du står meg nær.

For du gir meg mer enn jeg kan si,
et stille håp, en åpen vei.
Når alt blir tungt, er du min ro,
og hjertet mitt vet hvor det hører til.

Og når natten faller stille,
er jeg ikke lenger alene.
For i alt jeg ser og alt jeg er,
er du grunnen til at jeg tror igjen.

For du gir meg mer enn jeg kan si,
et stille håp, en åpen vei.
Når alt blir tungt, er du min ro,
og hjertet mitt vet hvor det hører til.

Alt svarer i gåter

Alt svarer i gåter

En skygge hviler over hagen
Den flytter seg når jeg går
Et blad faller uten hast
Som om tiden ikke vet hva den vil

Gresset bærer stillhet i seg
Små spor blir borte igjen
Jeg lener meg mot det som varer
Men alt svarer i gåter

Jeg finner meg selv
Mellom grenene
Der lyset er brutt, men fortsatt varmt

Vannet synger under broen
Stemmer jeg aldri har kjent
De lokker meg til å bli stående
Og høre det som ikke sies

Jeg finner meg selv
Mellom grenene
Der lyset er brutt, men fortsatt varmt

Ikke mørke, ikke lys
Bare en tone mellom to pust
Jeg følger den dit den vil
Og ser natten gli i jordens hus

Jeg finner meg selv
Mellom grenene
Der lyset er brutt, men fortsatt varmt

Når dagen faller på ny
Er stillheten alt jeg vet.

Under stjerneskinn og sommerregn

Det var en kveld
Sola falt så lavt
Hjertet mitt slo raskt da du kom inn
Du lo så lett
Som om du visste alt
Og blikket ditt det traff meg midt i sinn

For det var du og jeg
Under stjerneskinn og sommerregn
Et magisk øyeblikk
Alt sto stille, verden holdt et blikk
Ingen ord, men alt var sagt
I en sommers varmeste natt
Og jeg visste der og da
Det her er mer enn bare nå

Du tok min hånd
Vi gikk langs stille vann
Barføtt på en vei vi aldri har gått før
Alt var nytt
Men føltes så kjent
Som om vi møttes tusen år før

For det var du og jeg
Under stjerneskinn og sommerregn
Et magisk øyeblikk
Alt sto stille, verden holdt et blikk
Ingen ord, men alt var sagt
I en sommers varmeste natt
Og jeg visste der og da
Det her er mer enn bare nå

Kanskje vi møtes igjen
Når høsten blåser blad
Men du vil alltid være min sommer, mitt eventyr, mitt svar

Det var du og jeg
Under stjerneskinn og sommerregn
Et magisk øyeblikk

Alt sto stille, verden holdt et blikk
Ingen ord, men alt var sagt
I en sommers varmeste natt
Og jeg visste der og da
Det her er mer enn bare nå

Kanskje vi møtes igjen når høsten blåser blad
Men du vil alltid være min sommer, mitt eventyr, mitt svar
Det var du og jeg
Under stjerneskinn og sommerregn
Et magisk øyeblikk
Alt sto stille, verden holdt et blikk.

I lyset fra et åpent vindu

Regnet faller på brosteinens hud,
en rytme jeg har kjent før.
En sang fra et sted uten tid,
der hjertet banker saktere nå enn i går.

Et stearinlys puster i trekk,
skygger danser på min hånd.
Jeg skriver et navn i ruten av dugg,
og ser det forsvinne som sand.

For alt jeg har elsket har hatt sitt skjær,
av både smerte og fred.
Jeg går hvor minnene fører meg hen,
i lyset fra et åpent vindu.

Stemmer bærer fra gaten et sted,
som et kor av gamle år.
De synger om alt som ikke ble sagt,
og alt som fortsatt består.

For alt jeg har elsket har hatt sitt skjær,
av både smerte og fred.
Jeg går hvor minnene fører meg hen,
i lyset fra et åpent vindu.

En tone blir til en bønn,
i rommet mellom ord og natt.
Jeg lar den falle stille ned,
der stillheten har tatt fatt.

Og når dagen finner meg igjen,
skal jeg stå hvor jeg sto før.
I vinden fra et åpent vindu,
der alt begynte - og alt gir mening.

Jeg speiler et ansikt

Jeg går der vannet møter jord,
der minnene flyter som løv.
Alt jeg en gang trodde var ord,
blir bare pust i et støv.

En måne henger lav og mild,
den vugger natten i fang.
Stillheten synger, og alt står til,
men jeg vet ikke hvem som sang.

Og elva glir forbi mitt sinn,
den tar det jeg ikke kan si.
Alt som var tapt, renner ut og inn,
som et svar jeg aldri gir fri.

En gren bøyer seg mot vann,
som om den vil høre på.
Jeg speiler et ansikt jeg en gang fant,
men vet ikke hvem det var nå.

Og elva glir forbi mitt sinn,
den tar det jeg ikke kan si.
Alt som var tapt, renner ut og inn,
som et svar jeg aldri gir fri.

Når morgenen legger seg over meg,
og lyset finner sitt sted,
skal elva fortsette, stille og lei,
og ta med seg alt jeg vet.

Løser seg opp i blått

En musikalsk tribute til Claude Monet 🎨

Lyset strekker seg over himmelen,
skyene løser seg opp i blått.
Vinden tegner spor på vannet
som forsvinner før jeg når dem.

Trærne skifter toner i lyset,
bladene rører seg som stille bølger.
En fugl forlater horisonten,
og dagen åpner seg videre.

Alt beveger seg, alt slipper tak,
hver farge glir forbi.
Jeg følger rytmen i vinden
og lar den puste gjennom meg.

Elva bærer glimt av sølv,
mens solen skifter plass i rammen.
Et øyeblikk brenner i gressets kant,
før det faller inn i kveld.

Alt beveger seg, alt slipper tak,
hver farge glir forbi.
Jeg følger rytmen i vinden
og lar den puste gjennom meg.

Når mørket legger seg over markene,
står landskapet åpent og uavklart
som et minne jeg aldri eier,
men bare fikk gå gjennom.

Med ulver som venter i kveldens rand

I engen der asken hviler grå
reiste jeg en vegg av stille strå.
Med ulver som venter i kveldens rand,
brant jeg et lys i din åpne hånd.

Og vinden bar en hemmelig bønn
til et hav som aldri vender hjem.
Navnene druknet i jordens skjød,
der skyggen tier og tiden dør.

Under fjellets tunge drakt
sov en sang vi aldri snakket i takt.
Jeg hørte stenenes skjulte kor
om løfter bundet til kald jord.

Og vinden bar en hemmelig bønn
til et hav som aldri vender hjem.
Navnene druknet i jordens skjød,
der skyggen tier og tiden dør.

Ikke lys, ikke natt,
bare en tone som aldri falt.
Ikke ild, ikke regn,
bare et ekko som bar vårt navn.

Og vinden bar en hemmelig bønn
til et hav som aldri vender hjem.
Navnene druknet i jordens skjød,
der skyggen tier og tiden dør.

Når solens skår blir siste glød,
skal jeg gå dit ingen steg ble født.

Natten sluttet å lyve

Jeg gikk der jorda åpner seg,
der vinden taler i rot og stein.
Ingen fugler fløy den veien,
bare stillhet i ravnens skinn.

Et tre stod der som et minne,
med barken sprukket av tid.
Jeg la hånden mot stammen,
og kjente hjertet slå under min.

Natten holdt pusten,
og alt som var mistet fikk navn.
Jeg fulgte et lys under vannets speil,
som om mørket selv ville bli sett.

Jeg husket deg ikke helt,
bare et pust i en drøm av jord.
Som et ekko fra før regnet,
da alt ennå kunne gro.

Natten holdt pusten,
og alt som var mistet fikk navn.
Jeg fulgte et lys under vannets speil,
som om mørket selv ville bli sett.

Jeg ble stående der en stund,
mens strømmen snur i meg.
Et sted langt under stillheten,
hvisket noe -og ble borte.

Så steg et lys fra mørket,
og alt jeg var -ble rent og klart.

Silke på min hud

Lyset legger seg
som silke på min hud.
Elven bærer hemmeligheter ned mot havet.
Et løv faller ikke
av tyngden, men av tid.
Du smiler som om natten selv bar svaret.

Og jeg hører deg i vinden,
sommerens stille bønn.
Et lys bak lukkede øyner
som minner meg om hvem jeg er igjen.

Stjernene er ikke langt borte,
de hviler i ditt hår.
Stillheten har en rytme
som ingen trommer slår.
Jeg leter ikke lenge,
men jeg finner likevel,
i hvert steg på denne veien,
en sang vi aldri skrev.

Og jeg hører deg i vinden,
sommerens stille bønn.
Et lys bak lukkede øyner
som minner meg om hvem jeg er igjen.

Ikke mørkt, ikke lyst,
bare en balanse som brenner.
Som en gnist i sommergresset,
som aldri helt forsvinner.

Og jeg hører deg i vinden,
sommerens stille bønn.
Et lys bak lukkede øyner
som minner meg om hvem jeg er igjen.

Så la oss gå,
for natten hvisker alt.
Sommerens språk
er skrevet uten ord.
Og jeg hører deg i vinden,
sommerens stille bønn.
Et lys bak lukkede øyner
som minner meg om hvem jeg er igjen.

Mmm-mmm
Mmm-mmm
Mmm-mmm
Mmm-mmm

Solen hviler tungt

Solen hviler tungt på vannets hud,
skygger danser stille over engens blod.
Det sier ingenting, men vinden bærer ord,
som et ekko fra et sted vi aldri tror.

Og jeg går i et lys som mister navn,
der stillhet blir til sang,
når natten puster dypt i meg -
en hemmelighet vi aldri deler helt.

Stjernene er knapt et pust fra jord,
som om himmelen selv har falt om bord.
Jeg ser deg i speilet av en elv,
et øyeblikk jeg ikke deler med meg selv.

Og jeg går i et lys som mister navn,
der stillhet blir til sang,
når natten puster dypt i meg -
en hemmelighet vi aldri deler helt.

Ikke mørke, ikke lys,
bare en balanse som vil bli.
Som en flamme gjemt i gress,
som et løfte ingen ser, men vet.

Og jeg går i et lys som mister navn,
der stillhet blir til sang,
når natten puster dypt i meg -
en hemmelighet vi aldri deler helt.

Og når dagen gryr, er vi borte,
men sammen født, var vi båret.

Alt jeg ikke har forstått

Jeg ser lyset bre seg i vannet,
et glimt av noe jeg nesten forlot.
Trærne står stille og lytter med,
til alt jeg ikke har forstått.

Et vindu gløder i mørket et sted,
som et løfte jeg aldri ga.
Jeg følger en tone jeg hører svakt,
fra alt jeg trodde var borte nå.

Midt i det stille,
står verden i meg.
Mellom regn og sol,
finner jeg fred.
Midt i det stille,
når natten blir blå,
lar jeg alt som var,
bare få stå.

Jeg går der veien bøyer seg ned,
mellom minner og ny asfalt.
Luften er tung, men klar i kveld,
som et pust før alt blir sagt.

Midt i det stille,
står verden i meg.
Mellom regn og sol,
finner jeg fred.
Midt i det stille,
når natten blir blå,
lar jeg alt som var,
bare få stå.

Tonen som finner min vei

Når dagen blir tung og vinden stanser,
er du tonen som finner min vei.
Du skjuler meg under et åpent løfte,
der alt som er brutt blir helt igjen.

Ahh… mmm…
Oohh…

Som et lys bak mine øyne,
viser du alt jeg ennå kan se.
Ingen ord kan nå den stillheten,
men jeg vet - jeg puster i deg.

Mmm… ahh…
Du løfter meg, du løfter meg…

Når natten blir kald og tankene renner,
er din varme en elv i min hånd.
Du minner meg om det som spirer,
selv i jord der lyset sov.

Ahh… ahh…
Oohh… jeg finner fred…

Som et lys bak mine øyne,
viser du alt jeg ennå kan se.
Ingen ord kan nå den stillheten,
men jeg vet - jeg puster i deg.

Når jeg mister himmelens retning,
og alt jeg vet blir grått,
er du gnisten bak horisonten,
den stjernen som holder nattens våk.

Ahh… mmm…
Oohh… du viser vei…

Jeg ser deg i lyset som bryter gjennom,
i vinden som hviler mot jord.
Du er pulsen i det usagte,
og stillheten som svarer når alt blir stort.

Mmm… ahh…
Du viser, du viser vei hjem…

Som et lys bak mine øyne,
viser du alt jeg ennå kan se.
Ingen ord kan nå den stillheten,
men jeg vet - jeg puster i deg.

Ahh… oohh…
Mmm… du viser vei…
Ahh… oohh…
Alltid, alltid nær.

Der vinden vender

ALT SKAL KOMME, ALT SKAL GÅ

Alt skal komme,
alt skal gå,
som regn mot jord,
som ord mot blått.
Jeg hører dagen puste ut,
og natten finner alt den mistet.

Hold meg nå,
i dette lyset,
før det svinner,
før det går.
Ingen vet hvor vinden vender,
bare at den alltid når.

Alt vi rører,
alt vi er,
forandres stille,
som hav og fjær.
Men mellom stillhet
og et smil
finnes noe
som blir.

Hold meg nå,
i dette lyset,
før det svinner,
før det går.
Ingen vet hvor vinden vender,
bare at den alltid når.

Alt skal komme,
alt skal gå,
men jeg er her,
og du består.

DER LYSET STANSER

Jeg går langs vannets kant,
isen holder ennå fast.
Fugler roper langt der borte,
jeg puster, og alt står stille.

Der lyset stanser, blir alt stille et øyeblikk.
Der stillheten våkner, finner jeg veien hjem igjen.

Lyset bryter over vannet,
skinner kort før det dør.
Jeg ser mitt eget speilbilde
løses opp i strømmen.

Der lyset stanser, blir alt stille et øyeblikk.
Der stillheten våkner, finner jeg veien hjem igjen.

Et tre står bøyd i vinden,
ikke knekt, bare lytt.
Grenene skriver sakte
på den bleke himmelen.

Alt beveger seg rolig,
som om tiden vet mer enn jeg.
Jeg stanser, lar stillheten
fylle rommet rundt meg.

Der lyset stanser, blir alt stille et øyeblikk.
Der stillheten våkner, finner jeg veien hjem igjen.

Skyggen min glir over snøen,
et øyeblikk, så forsvinner den.
Alt jeg trodde var mitt
smelter inn i lyset.

Der lyset stanser står jeg igjen alene,
men ikke tom - bare klar.

TO SKYGGER I MORGENGRY

Vi går på stier
ingen har sett,
mellom gran og stillhet
og nyfødt lett regn.

Du ler mot vinden,
jeg ser mot lys,
to skygger i morgengry
på vei mot liv.

Under samme himmel
faller lyset mildt.
Vi er små, men levende
i alt som finnes til.

Et blad i håret,
en drøm i jord.
Vi bærer det stille
som alt som gror.

Når dagen bøyer
seg mot kveld,
står du der rolig,
og alt blir helt.

Under samme himmel
faller lyset mildt.
Vi er små, men levende
i alt som finnes til.

Når mørket vender
og verden tier ned,
står hjertet åpent,
og alt er fred.

JEG MÅLTE ALT MED MEG SELV

Jeg sto igjen i speilets rom,
uten himmel, uten dom.
Frihet uten grenser, sa jeg da,
men frihet ble et fangenskap jeg bar.

For jeg målte alt med meg selv,
og mørket ble min venn.
Jeg glemte hvor lyset kom fra,
og kalte natten for dag igjen.

Men i hjertet brant et stille minne,
en gnist som aldri slokner ut.
Når kjærlighet tennes mellom to,
da er det du som puster, Gud.

Jeg så på verden, kalte alt for sant,
skrev nye lover med min egen hand.
Og de som falt, jeg dømte mildt,
for jeg kjente ikke lenger skyld.

For jeg målte alt med meg selv,
og mørket ble min venn.
Jeg glemte hvor lyset kom fra,
og kalte natten for dag igjen.

Men i hjertet brant et stille minne,
en gnist som aldri slokner ut.
Når kjærlighet tennes mellom to,
da er det du som puster, Gud.

Når stillheten faller tung som jord,
og jeg står tom for egne ord -
kan du høre mitt urolige sinn,
kalle meg stille hjem igjen

For jeg målte alt med meg selv,
men du fant meg igjen.
Du tente lyset i mitt mørke,
og gjorde natten til dag igjen.

Nå brenner hjertet, stille og sant,
av den kraften du har gitt min drøm.
Når kjærlighet lever mellom to,
da vet jeg - jeg er hjemme igjen.

FLAMMEN MIN

De lo da jeg tente et lys i stormen,
kalte flammen min svak og rar.
Men jeg så at mørket fryktet ilden,
for selv gnister kan vise hvor sannhet var.

De kastet ord som stein mot himmelen,
men himmelen falt aldri ned.
Jeg gjemte min bønn i stillhetens jord,
og der vokste håpet – uten redsel, uten fred.

De sa troen min var en tåke,
men tåken skjuler fjell som står fast.
Og under latterens kalde ekko
lå stillheten - og den holdt fast.

For de kan ikke spotte vinden
som hvisker navnet hans i mitt sinn.
Og når de roper at jeg drømmer,
så vet jeg - det er der jeg begynner igjen.

Så la dem le av flammen min,
la dem håne mitt skjøre lys.
For selv den minste stjerne vet
at mørket aldri eier natten helt til sist.

DER VANNET ENDER

Jeg våknet før lyset fant veien,
før byen rakk å puste inn.
Alt jeg eide lå stille rundt meg,
som om dagen ventet på svar.

Jeg gikk til stedet der vannet ender,
der trærne vokter elvas sang.
Et ekko fra en stemme i skyggen
visker lavt i kveldens favn.

Der vinden snur,
står tiden stille.
Der vinden snur,
får alt en ny form.

Jeg så en båt gli uten fører,
langs kanten av et annet sted.
Ingen ropte, ingen sang,
men stillheten bar et løfte med seg.

Der vinden snur,
står tiden stille.
Der vinden snur,
får alt en ny form.

Og når natten kommer tilbake,
skal jeg følge den vinden hjem.

ET SVAR SOM SOVER

Det blåser i greinene uten lyd,
et løv svever stille, som om det bærer en drøm.
Himmelen lukker seg rundt min vei,
og jeg går, men vet ikke hvor den tar meg.

Dugg ligger som et navn på jord,
et jeg har glemt, men som fortsatt bor
i et hjørne av natten hvor stjernene snur,
der tiden ikke spør, og stillheten gror.

Jeg følger et spor som forsvinner i siv,
ingen retning, ingen sti.
Bare stegene mine og et svar som sover,
et sted der lyset stanser, men står og ser.

Du var en tanke før du ble til stemme,
og alt du sa, bar noe jeg kjente.
Men vinden tok deg før dagen kom,
og etterlot meg med alt vi ikke ble om.

Sivet bøyer seg som om det vet,
at det finnes en slutt i hvert skritt jeg vet.
Men det haster ikke, det haster aldri,
for selv vinden vet
at den må tilbake dit den var fri.

Jeg følger et spor som forsvinner i siv,
ingen retning, ingen sti.
Bare stegene mine og et svar som sover,
et sted der lyset stanser, men står og ser.

JEG FANT ET BREV JEG ALDRI SENDTE

Jeg fant et brev jeg aldri sendte,
brettet pent, men uten navn.
Ordene lå som støv på hjertet,
de ventet på en annen dag.

Jeg så huset ditt i regnet,
gardinene sto som gamle år.
Et lys brant lavt i vinduskarmen,
som om du fortsatt var der.

Alt jeg ikke sa,
henger igjen i rommet.
Alt jeg ikke rakk,
blir stående som ekko.
Tiden stanser ikke,
men den lytter når jeg går,
og den forstår.

Jeg hørte sangen du pleide å synge,
den fant meg midt i mørket et sted.
Jeg stanset, men stemmen bar videre,
som vann som aldri finner fred.

Alt jeg ikke sa,
henger igjen i rommet.
Alt jeg ikke rakk,
blir stående som ekko.
Tiden stanser ikke,
men den lytter når jeg går.

Og om natten spør meg hvem jeg var,
skal jeg svare - alt du glemte å si.

NÅR NATTEN PUSTER

Når natten puster
og vinden står lavt,
går minnene stille
der dagen sovna av.

Et lys i mørket
brenner svakt,
jeg følger sporet
av det du sa.

Der stillhet bor
finner jeg fred,
der tiden stanser
står du ved meg.

Når regnet stilner
og jorden blir ren,
hører jeg stemmen
som synger igjen.

Alt som var tapt
blir funnet i ro,
jeg lukker øynene
og lar det gro.

Der stillhet bor
finner jeg fred,
der tiden stanser
står du ved meg.

Når natten vender
mot morgengry,
er du nær
og alt blir nytt.

NÅR VINDEN LÆRER NAVN

Skyene driver som tanker på flukt,
over enger som puster i søvn.
Jeg går der stillheten skriver seg ut,
i fotspor som visker seg selv igjen.

Oohh… ahh…
Luften synger lavt.
Mmm… ahh…
Alt blir nytt og klart.

Når vinden lærer navn,
bærer den alt jeg var.
Et ekko over jord og vann,
som minner meg om alt jeg har.

En stemme i et fjernt refreng,
som hvisker stille - kom igjen.
En grein bøyer seg uten grunn,
som om den lytter til jordens munn.

Et frø jeg glemte spirer nå,
midt i skyggen der minner gror.

Oohh… ahh…
Tiden slipper tak.
Mmm… ahh…
Alt får et nytt språk.

Når vinden lærer navn,
bærer den alt jeg var.
Et ekko over jord og vann,
som minner meg om alt jeg har.

En stemme i et fjernt refreng,
som hvisker stille - kom igjen.

Hun synger uten ord,
en tone som aldri dør.
Som lys på en stille fjord,
der natten blir til før.

Ahh… oohh…
Hun bærer lyset frem.
Mmm… ahh…
Og lar det falle hjem.

Når vinden lærer navn,
bærer den alt vi var.
Et løfte gjemt i hver en strand,
et pust i alt som drar.

Og stemmen hennes blir igjen,
i alt som lever, alt som brenner.

Oohh… ahh…
Luften holder meg.
Mmm… ahh…
Stillheten kjenner vei.

Og når vinden lærer navn,
skal jeg svare
med deg.

PAPPAS SANG

Snøen faller, himmelen ler,
barneføtter løper mer og mer.
Latteren kaster seg høyt mot sky,
og alt blir lek i et hvitt eventyr.

Oohh… ahh…
Snøen synger nå!
Mmm… ahh…
Verden glitrer blå!

Små hender bygger drøm og tårn,
snøen gnistrer - kald og varm.
Hver pust blir skyer som flyr av sted,
i vinterens lek blir hjertet med.

Oohh… ahh…
Snøen danser fri!
Mmm… ahh…
Lykken lander i!

Og når kvelden legger seg ned,
står sporene igjen som fred.
For snøen husker hvert et trinn,
av barn som lekte verden inn.

Ahh… oohh…
Snøen sover nå.
Mmm… ahh…
Men latteren består.

VÆR HOS MEG

Når lyset faller
og havet blir stille,
når dagen går hjem
og alt blir mildt.

Du kommer som vind,
du går som regn
du er den jeg kjenner
uten navn.

Vær hos meg
når tiden løser seg.
Vær hos meg
når alt blir stille.

Jeg vet ikke hvor,
jeg vet bare at
du er der bak
alt jeg ikke forstår.

Ordene mine faller
som sand i vann,
men du holder dem
i din stille hånd.

Vær hos meg
når tiden løser seg.
Vær hos meg
når alt blir stille.

Alt jeg mister
blir funnet igjen,
alt jeg glemmer
hvisker du hjem.

Når lyset faller
og natten går varsomt,
du er nær
du er alt.

BARE HAVET

Som Et Pust Mot Glass

Lyset faller inn I rommet
Du sier ingenting
Men alt I meg hører deg

Et pust I mellom ordene
Et brev I hendene dine
Og et bryst som løfter seg rolig
Som om tiden venter
Men haster litt likevel

Rommet er fullt av noe
Vi aldri nevner høyt
Du rører ikke ved meg
Men jeg kjenner deg helt inn

Ingen løfter ingen løgn
Bare en tone mellom oss
Som luft som holder pusten
Før den slipper stille fri

Du ser ikke hit
Men du vet at jeg ser
Det er sånn det er
Når alt gir mening uten ord

Når du reiser deg
Blir rommet ikke tomt
Bare stille
På en måte jeg forstår

Verden Tier

Jeg står der elven møter eng
Der alt får tid til å puste fritt
En fugl fra sør har funnet hjem
Og regnet vasker støvet bort

Det gamle huset står der ennå
Med vindu mot kveld I blekt blått skjær
Jeg hører latter et sted I vinden
Som om minner går forbi meg der

Der lyset lander blir alt helt
Verden tier men alt forteller
Jeg blir værende mens alt går
Mellom det som var og det som får

En skygge glir forbi min vei
Den minner meg om alt jeg så
Et blad I lufta lett og fri
Jeg lar det drive lar det bli

Der lyset lander blir alt helt
Verden tier men alt forteller
Jeg blir værende mens alt går
Mellom det som var og det som får

Når natta synker varm og lav
Og dagen tier uten svar
Da vet jeg midt I alt jeg ser
Jeg er der lyset lander mer

To Tapte Noter I Snø

Snøen daler lett I vinternatt
Som fjær fra himlen stille og matt
Små krystaller glitrer mot månen lav
Og tiden stanser I alt den gav

En klokke ringer I det fjerne
Som under et teppe av snø og stjerner
Vi er to tapte noter I snø
Som prøver å finne tonen igjen

I stillheten under måneskinn
Der drømmer og minner går stille hen

Gatelys tegner gull I frosten
Jeg ser deg så nær så fjern
En storm I mitt hjerte stille og svak
Som en sang du sang da du sto meg nær

I luften henger et åndedrag
Et pust av deg jeg aldri ga fra meg
Vi er to tapte noter I snø
Som prøver å finne tonen igjen

I stillheten under måneskinn
Der drømmer og minner går stille hen

Byens pust er frost I natten
Men din varme gløder ennå
Vi er to tapte noter I snø
På leting etter sangen vi mistet en gang

Snøen faller månen står lav
Hjertet husker alt vi gav
To tapte noter I snø
Vi finner kanskje tonen igjen

Det Regnet Uten Retning

Det regnet uten retning
Jeg sto mellom to skilt som pekte feil
En kvinne gikk forbi med blikket senket
Som om hun hadde lest slutten først

Et vindu lyste på tredje etasje
Noen spilte en gammel sang
Den bar ikke håp bare minner
Som hadde mistet sin avsender

Jeg ber ikke om svar
Bare et sted å stå
Mens alt jeg trodde var sant
Går stille forbi meg

En katt krysset gaten
Som om den kjente veien ut
Jeg sto igjen og telte skrittene mine
For å høre at jeg fantes

Jeg ber ikke om svar
Bare et sted å stå
Mens alt jeg trodde var sant
Går stille forbi meg

Lyset slukket seg selv
Og regnet fortsatte å snakke
Jeg nikket til natten
Og lot den tro jeg forsto

Bare Havet

Jeg ser ikke lenger
Bare havet
Havet

Hun kommer
Hun kommer ikke

Du ser
Du ser ikke

En stol står her
Og den er tom
Tom som kvelden

Og hva er igjen nå hva er igjen
Bare ventingen
Vente på regnet

Et lite rom
Et stille rom
Ved havet ved havet

Gud er et ord
Bare et ord
Jeg sier det ikke

Det er et tau
Et langt tau
En tråd I den mørke lufta

Hun rørte ved meg
En gang
Jeg glemmer det ikke

Hjertet slår
Slår
Slår

En gammel dum lyd

Og hva er igjen nå hva er igjen
Bare ventingen
Vente på regnet

Et lite rom
Et stille rom
Ved havet ved havet

Gud er et ord
Bare et ord
Jeg sier det ikke

Å det må finnes noe annet
Under denne steinen
Dette skinnet

Et sted der lyset
Er et annet lys
Et sted der det ikke er et spørsmål

Bare en sakte sakte sang
Som ennå ikke er sunget

Jeg åpner døra
Et sykt gammelt tre
Vind kommer inn
Kald vind

Alt er borte
Bare vinden er igjen
Bare vinden

Hun kommer
Kommer
Men hun er ikke her

Jeg står ved døra
Den gamle
Den som ikke vil lukke seg

Lyset kommer ikke brått
Det siver
Sakte
Gjennom sprekker I dagen

Jeg puster
Ikke tungt nå
Bare rolig

Jeg ser
Ikke alt
Men jeg ser

Et glimt I vannet
Et blad som rører seg

Hun er ikke her
Men jeg går
Jeg går

Og vinden bærer meg
Ikke bort
Men hjem

Et bord
Et brød
Et glass med vann

Alt står der som før
Men jeg er ikke den samme

Jeg hører lyden av trinn
Ikke hennes
Mine

Langsomt
Ut av stillheten

Jeg ser
Ikke alt
Men jeg ser

Et glimt I vannet
Et blad som rører seg

Hun er ikke her
Men jeg går
Jeg går

Og vinden bærer meg
Ikke bort
Men hjem

Havet
Lyset
Vinden
Et stille rom

Jeg ser
Og jeg går
Hjem

Jeg Vet Det Kommer En Dag

Jeg står her
Ved havet
Vinden blåser
Som før

En båt driver langt der ute
Ingen seil
Ingen kurs
Bare vann og tid

Jeg ser mot lyset
Det skifter
Det kommer og går
Som alt jeg ikke sa

Og jeg vet det kommer en dag
Da alt stilner
Da havet legger seg
Og jeg hører ingenting

Jeg går et stykke til
Jorda er myk
Et spor forsvinner bak meg
Et nytt blir til

Og jeg vet det kommer en dag
Da alt stilner
Da havet legger seg
Og jeg hører ingenting

Jeg står her
Ved havet
Vinden blåser
Som før

Der Natten Finner Veien

Et vindu står åpent mot verden
Luften bærer rester av regn
Et sted I mørket høres skritt
De går et sted jeg ikke ser

Jeg lar tankene drive
Som blader I vann
De finner ingen havn
Bare ringene etter seg selv

Der natten finner veien
Går lyset uten navn
Alt jeg holdt igjen
Er stille nå og sant

En lampe blafrer I gangen
Som om den husker en stemme
Alt det vi kalte tid
Var bare stillhet I bevegelse

Der natten finner veien
Går lyset uten navn
Alt jeg holdt igjen
Er stille nå og sant

Og kanskje finnes det en rytme
Som pusten mellom to tanker
I alt som glir forbi
Der mørket slipper fri

Jeg blir stående en stund
Mens natten skriver sitt navn I meg
Alt jeg trodde var borte
Går fortsatt her I meg

Mellom Dag Og Drøm

Jeg går der skygger mister sin form
Mellom dag og drøm I en stille storm
Et sted der hjertet får puste I fred
Og verden glemmer hva tid kan se

Jeg er en flamme I mørket
Du er et pust av ro
Vi møtes der klokkene tier
Og alt får starte på ny

Havet bærer et spor av stemmen
Månen svømmer I nattens fred
Jeg følger en drøm på stille vann
Og tror jeg vet hvor alt begynte engang

Jeg er en flamme I mørket
Du er et pust av ro
Vi møtes der klokkene tier
Og alt får starte på ny

To stjerner glir I samme bane
Men vet ikke hvem som fører vei
Og når mørket slipper drømmen fri
Faller vi begge men sammen vi to

Mellom lys og tid et åndedrag
Mellom drøm og ro et lite lag
Der møtes vi ikke her ikke nå
Men der alt hviler og alt får stå

To Fugler Flyr I Samme Sirkel

Jeg går der vinden glemmer sitt navn
Mellom skygge og solens favn
Et sted der tanker får vinger av sne
Og tiden smelter men flyr av sted

For jeg er en tone I vinden
Og du er et ekko I meg
Vi møtes I rommet imellom
Der vinden hvisker og slipper fri

Havet låner sitt speil til natten
Månen tegner ditt smil I skyggen
Jeg følger en sti av lys I vann
Og tror jeg husker hvem jeg var engang

For jeg er en tone I vinden
Og du er et ekko I meg
Vi møtes I rommet imellom
Der vinden hvisker og slipper fri

To fugler flyr I samme sirkel
Men vet ikke hvem som leder vei
Og når drømmen slipper vingene fri
Faller vi begge men sammen vi to

Mellom to vinder et åndedrag
Mellom to minner et lite lag
Der møtes vi ikke her ikke nå
Men der alt flyter og alt får stå

Alt Får Hvile

Jeg har gått gjennom regn og snø
Sett årstider komme og gå
Og alt jeg trodde var tapt for godt
Har funnet sin plass nå

Jeg har kjent på mørkets hånd
Og lengtet mot lysets bånd
Men alt ble rolig alt ble sant
Da du sto foran meg

For jeg fant fred I et blikk
En ro jeg ikke visste jeg fikk
Som vinden som dempes mot kveld
Du er her-og alt får hvile

Jeg har søkt I mange ord
Men sannhet kom uten spor
Som vannet finner sin vei mot hav
Fant jeg veien til deg

For jeg fant fred I et blikk
En ro jeg ikke visste jeg fikk
Som vinden som dempes mot kveld
Du er her-og alt får hvile

Og når natten blir klar og ny
Og mørket synger på ny
Da vet jeg helt uten svar
At jeg fant noen som deg

Dagen Siver Inn Fra Øst

Dagen siver inn fra øst
Støvet danser I rommet
Et vindu står på gløtt
Luften finner vei

Et glass står igjen på bordet
Vannet har mistet sin glans
Ute et sted høres
En klokke som starter på nytt

Før huset våkner
Er verden min
Et øyeblikk av ingenting
Blir til alt

Jeg går stille gjennom gangen
Skyggen følger meg
Den blir svakere nå
Men slipper meg ikke helt

Før huset våkner
Er verden min
Et øyeblikk av ingenting
Blir til alt

Et lys faller over gulvet
Luften lukter regn
Alt som sov I mørket
Puster nå igjen

Vinterens Språk

Snøen legger seg rolig ned
Som et språk ingen snakker lenger
Trærne står urørlige
Men jeg vet de venter

Lyset faller lavt
Finner veien mellom fnugg og krystall
Som tanker som ikke helt slipper taket

Under isen sover vannet
Bærer minnene uten lyd
Jeg ser mitt eget åndedrag
Forsvinne før det blir helt til

Et sted under snøen
Ligger frøene stille
Som små løfter om noe som skal vende tilbake
Men ikke ennå

Jeg lar rommet få forme meg
Til noe enklere
Noe som ikke trenger å blomstre
For å være levende

Under en lampe

Under en lampe

Under en lampe I et rom jeg ikke kjenner
Står et bord med støv fra gamle spørsmål
Jeg leser dem som tegn I vannet
Men ingenting svarer som det pleide

Og natten sier ingenting
Den bare holder pusten min
Som om jeg skylder den en historie
Jeg aldri har fortalt meg selv

Jeg går en runde rundt stolen
Hører ekko av en stemme jeg glemte
Den lå I en lomme på vinterjakken
Sammen med løfter jeg aldri sendte

Og natten sier ingenting
Den bare holder pusten min
Som om jeg skylder den en historie
Jeg aldri har fortalt meg selv

Så jeg legger nøklene på gulvet
Venter på at noe skal skje
Men rommet trekker skuldrene
Og lar meg stå igjen med meg

Alt som ikke faller

Et spor av noe vi glemte
Glir langs jordas bleke hud
Et gjerde bøyer seg stille
Som om det venter på svar

Et spor I snøen krysser dagen
Ført dit av noe lett
Det sier ikke hvor det kom fra
Bare at det fantes et sted

Alt som ikke faller
Blir hengende I det åpne
Et pust, en pause
Noe du nesten var
Vi går gjennom landskapet
Som om det vet hvem vi er

Isen under broen synger
Uten stemme, uten ord
Den sprekker ikke
Men minner oss om alt vi tror

Alt som ikke faller
Blir hengende I det åpne
Et pust, en pause
Noe du nesten var
Vi går gjennom landskapet
Som om det vet hvem vi er

Når dagen slipper taket
Står lyset der ennå
Ikke som en løsning
Men som noe vi kan stå I, her og nå.

Det som blir igjen

Steinene I stien
Vet hvor jeg går
De spør meg ikke
Og jeg svarer dem ikke
Likevel trår jeg der
Som om jeg husker noe
Som aldri ble sagt

Vinden bærer navnet ditt
Uten å vite det selv
Den stryker forbi
Som en tanke jeg ikke fullførte
Og jeg stanser
Ikke fordi jeg må
Men fordi det er tomt nok til å høre

Det som blir igjen
Er ikke ordene
Men lyset mellom dem
Ikke steget
Men rommet
Der foten ennå ikke har falt

En fugl snur I luften
Uten grunn
Og likevel
Forstår jeg alt
Slik går tiden
Ikke fram, ikke tilbake
Men gjennom

Når mørket faller
Står ingenting I veien
Og jeg ser det klart
Det som er stille
Er det som varer

Noen rytmer kommer av seg selv

Bjørka stod lys ved bredden
Med bark som en åpnet bok
Vinden bladde langs grenene
Som om den lette etter et ord
Jeg fulgte stien langs vannet
Rolig som en tanke på vei
Og lyset la seg I striper
Over alt jeg ikke fikk sagt

Og dagen sang lavt I gresset
Et løfte som ikke hastet
Jeg gikk der uten å spørre
For noen rytmer kommer av seg selv

En stein lå varm I skyggen
Jeg satte meg ned en stund
Elva bar små historier
Ingen hadde rukket å lese
En melodi kom glidende mot meg
Som om den hadde lett lenge
Og jeg tok imot den stille
For å høre hvor den ville hen

Tida går ikke fra oss
Den går bare stille rundt
Til vi lærer å stå I ro
Og la vinden si sitt

Så reiste jeg meg fra bjørka
Og fulgte dagen som den var
Ingen stor fortelling - bare pusten
Fra elva
Og en tone som fant meg igjen

Noe som står

Leire på skoene
Vann I rand
Jorda holder
Der jeg stanset
Ikke et merke
Bare trykk
Etter noe
Som ble igjen

Et lys I rommet
Uten vegg
Luften beveger
Det jeg tenkte
Jeg teller ikke
Jeg går sakte
Lar øyeblikket
Falle bak meg

Det er noe som står
Når alt går
Noe som holder
Uten hånd
Ikke et ord
Ikke et svar
Bare rytmen
Der jeg var

En fugl I svingen
Rett før land
Tiden bøyer
Uten kant
Ikke framover
Ikke hjem
Bare pulsen
Mellom dem

Når kvelden
Slipper tak
Står det stille
Midt I slaget
Det som varer
Sier ikke noe
Det blir

Gatene holder pusten

Gatene holder pusten nå
Lampene står tett I tett
Vinduene er halve tanker
Ingen helt har sagt
Jeg går forbi åpne dører
Lukten av kveld og asfalt
Og byen legger hånda lett
På alt jeg bar med meg

Og lyset faller uten krav
Mykt mellom trinn og tid
Jeg følger rytmen I stegene
For noen veier går av seg selv

En buss stanser uten lyd
Folk løses opp I regn
Reklameskilt blunker sakte
Som om de husker feil
Jeg står et øyeblikk stille
Midt I et kryss av spor
Der alt som haster forbi meg
Endelig lar meg gå

Tida her går sidelengs
Langs vegger og glass
Den rører ingenting først
Bare lar det være plass

Når jeg forsvinner nedover gata
Blir byen stående igjen
Ikke tom - bare lavmælt
Med lys I rutene
Og en takt
Jeg tar med meg hjem

Uten at jeg må med

Koppen står igjen på benken
Kaffen har blitt kald
Lyset treffer kanten
Uten å mene noe med det
Ingen klokke presser dagen
Ingen stemme ber meg velge
Bare rommet som er større
Enn det jeg tok med inn

Et tog passerer langt borte
Uten at jeg må med
Lyden glir gjennom kroppen
Og legger seg et sted
Jeg tenker ikke ferdig
Lar setningene stå
Det er nok å være her nå
Uten å forstå

For noe blir
Etter at jeg gikk
Ikke minner
Men retning
Ikke svar
Men tyngde nok
Til å bli stående
Der jeg er

Skyene driver sakte
Som om de har tid
De eier ingen form
Men faller ikke fra hverandre
Jeg følger ikke etter dem
Jeg blir
Og det er første gang
Det føles som bevegelse

Når dagen heller mot kveld igjen
Er ingenting lukket
Bare litt mer plass
I måten jeg står på
Og et spor I kroppen
Som ikke ber
Om å bli forklart.

Et sted blir en dør lukket

Morgenlyset finner gulvet
Før jeg gjør det
Støvet ligger urørt
Som om natta lot det være
Jeg åpner ikke vinduet
Lar lyden komme inn av seg selv
Det er noe her
Som ikke trenger meg ennå

Trappa knirker under huset
Ikke under føttene mine
Et sted blir en dør lukket
Et annet sted står den igjen
Jeg tenker på alt jeg bar før
Hvordan det skiftet form
Det er lettere nå
Selv det jeg ikke la fra meg

Før det blir sagt
Før det får navn
Står alt stille
Og riktig
Ikke ferdig
Ikke klart
Bare sant
På sin måte

En kopp settes ned på bordet
Ringen blir liggende igjen
Jeg tørker den ikke bort
Lar den fortelle sitt
Noen spor skal ikke følges
Bare merkes
Som bevis på at noe var her
Uten å kreve mer

Når dagen begynner å gå
Går jeg med den et stykke
Ikke for å komme fram
Men for å kjenne
Hvordan det kjennes
Å være på vei
Uten å mangle noe

Første gang det føles som hjem

Døren åpner før jeg er klar
Brødet er varmt, hendene kalde
Noen snakker lavt om ingenting
Og det er nok
Lyset ligger flatt over disken
Ingen steder å gjemme seg
Jeg betaler, går ut
Og dagen følger med

En sykkel lenes mot gjerdet
Som om den venter på et annet liv
Jeg stanser ikke
Men ser den lenge
Alt jeg ikke valgte før
Står ikke lenger I veien
Det bare finnes der
Uten å kreve meg

Det er her det skjer
Midt I det som er
Ikke bak meg
Ikke foran
Jeg bærer mindre nå
Men mister ingenting
Bare går
Og lar det gå

Et vindu står åpent I andre etasje
Radioen er på
En sang jeg ikke kan
Faller ned på der jeg går
Jeg tar den ikke med meg
Men den går med meg et stykke
Og slipper taket
Før jeg merker det

Når kvelden kommer igjen
Er den ikke ny
Bare kjent nok
Til at jeg blir
Og det er første gang
Det føles
Som hjem

Når ingenting gjenstår

Lyset står stille I rommet
Uten å treffe noe bestemt
Jeg sitter ikke, jeg går ikke
Er bare her
Pusten finner veien selv
Uten at jeg følger etter
Alt jeg var på vei mot
Har sluttet å rope

Stemmer finnes et annet sted
Langt nok unna
Tiden holder seg rolig
Som vann I et glass
Jeg lar tankene løse seg
Én etter én
Det er ingen igjen
Som må bæres

Hvis noe blir igjen
Er det ikke mitt
Ikke ord
Ikke form
Bare stillheten
Slik den er
Uten meg

Når ingenting gjenstår
Er ingenting tapt
Bare dette øyeblikket
Som ikke vil videre
Jeg lar det være

Hender rundt et liv

Vannet ligger uten uro

Det står en båt i sivet
halvt trukket opp, halvt igjen
tauet er løst rundt en påle
som om det aldri var ment å holde

Vannet ligger uten uro
men bærer noe under seg
ikke som en strøm jeg ser
bare som noe som trekker svakt

Jeg setter hånda mot treverket
kjenner kulden fra det som var
spor etter noen som dro før lyset
uten å si hvor de skulle

Det finnes ingen sti herfra
bare mer av det samme åpne
men noe i meg lener fremover
som om det allerede vet

Så jeg skyver båten sakte
lar den finne vannet selv
ingen plan jeg må følge
bare retningen som gir etter

Og idet bunnen slipper jorda
er det som noe slipper i meg
ikke et valg, ikke et svar
bare begynnelsen på det som skjer.

Lar det finne sin form

Vinden stryker over vannet
Uten å vite hvor den vil
Noe i meg følger bevegelsen
Før jeg rekker å bli helt stille

Og jeg lar det bare drive
Lar det finne sin form
Ingen retning jeg må holde
Bare jord som blir til storm

Kanskje dette er nok nå
Kanskje dette er jord
Ingen ord jeg trenger bære
Bare spor som blir til spor

Skyene åpner rommet
Uten å spørre hvem jeg er
Som en skog som står og lytter
Eller stein som bare er

Så jeg slipper det jeg holdt
Som et blad i stille fall
Det får lande der det lander
Uten navn og uten kall

Stillheten bærer lyset
Uten krav og uten svar
Som om noe under overflaten
Alltid vet at jeg er her.

Noe fører meg videre

Båten driver rolig fram
Tåken lukker verden inne
Bare meg og et tungt skrog
Som følger strømmen uten lyd

Eiken knirker mykt i mørket
Men den holder fortsatt form
Som om vannet kjenner veien
Bedre enn jeg noen gang gjør

Noe fører meg videre
Ikke stemmer, ikke kall
Bare lave ord i vinden
Gjennom sommerbris og dis

Vinden stryker over vannet
Som om dagen vil slippe fram
Men sikten holder seg lukket
Dypt i tåkas stille favn

Og et sted der ute foran
Finnes kanskje mer enn natt
Hvis lyset finner helt hit
Før strømmen vender om.

Uten å be om navn

Et lys bryter gjennom tåka
Jeg heiser seilet mot vinden
Duken fylles langsomt opp
Som et bryst som trekker luft

Bak meg ligger stemmer igjen
Tynne gjennom dis og vann
Ikke ord jeg kan forstå
Bare lyder som blir mindre

Skroget møter bølgene
Spant svarer mørkt og lavt
Hver lyd bærer noe videre
Ut av det som holdt igjen

Strømmen endrer rytme under meg
Vannet åpner andre drag
Som om havet selv forskyver
Alt jeg trodde var et åpent hav

Foran løfter lyset tåka
Lag for lag fra vannet
Og det som før var lukket
Begynner langsomt å gi plass

Jeg holder ikke kursen lenger
Lar vinden ta det den tar
Mens hav og himmel glir mot hverandre
Uten å be om navn.

Uten bredder, uten land

Havet ligger mørkt omkring meg
Uten bredder, uten land
Bare skroget mot det dype
Og stjerner over vann

Tåka driver lavt bak båten
Som et slør over det som var
Ingen stemmer følger lenger
Bare stillhet som blir klar

Årene hviler langs rekka
Vinden bærer alt som gjenstår
Som om natten selv har åpnet
En strøm jeg ikke kan stå imot

Langt der fremme ligger lyset
Ikke sterkt, bare uten slutt
Som glød gjennom lukket mørke
Myk nok til å trekke i meg

Og jo nærmere jeg driver
Desto lettere blir havet
Som om vannet mister tyngden
Under kjølen mens jeg går

Ingen frykt finnes her ute
Bare rom uten ende
Som en hånd mot ryggen i mørket
Når kroppen gir seg hen

Bak meg lukker havet seg stille
Over spor som aldri var mine
Mens lyset vokser gjennom disen
Som et hjem jeg husker uten navn.

Der liv har satt igjen spor

Lyset treffer de stille rommene
Før dagen helt har våknet
Som varme over gamle gulv
Der liv har satt igjen spor

En kopp står igjen ved vinduet
Halvfull av det som var nær
Og hendene som en gang holdt
Finnes fortsatt i den

Lave stemmer gjennom veggene
Som pust i et sovende hus
Ikke borte, bare lenger inne
I alt som fortsatt står

Små sko ved døra venter stille
Vendt mot hagen og lyset
Som om noen nettopp løp gjennom gresset
Og snart skal komme tilbake

Gjennom alle år og netter
Bar noe meg hit
Ikke som storm eller styrke
Bare som hender som aldri slapp

Og nå når havet åpner seg
Og strømmen fører videre
Finnes det ingen sorg i vinden
Bare takknemlighet som blir igjen

For kjærlighet forsvinner ikke
Den skifter bare rom
Som lys gjennom åpne gardiner
Når morgenen slipper inn.

Hender rundt et liv

Nå legger havet seg stille
Rundt alt jeg en gang var
Og lyset bærer navnene deres
Mykt gjennom natt og vind

Ingen ord kan holde dette
Bare stillheten som vet
Hvor mye kjærlighet som levde
I alt vi fikk være, for hverandre

Så jeg slipper siste taket
Uten frykt, uten savn
Med hjertet fullt av takknemlighet
For hvert øyeblikk jeg fikk

Og langt bak bølger og mørke
Finnes fortsatt varmen igjen
Som hender rundt et liv
Jeg aldri går fra helt

En fugl kan fylle hele himmelen

Lyset lå mellom åsene
Som om natten hadde glemt
Å ta med seg den siste skyggen.

Jeg gikk uten å telle
Hvor langt stien strakte seg.
Den fikk være lang
Hvis den ville.

Noen dager
Holder verden pusten.

Ikke av frykt.

Bare lenge nok
Til at en fugl
Kan fylle hele himmelen.

Et eple falt
Et sted bak trærne.

Lyden var liten.

Likevel
Stanset jeg.

Som om dagen
Hadde sagt navnet mitt.

Skyene gled
Over det åpne jordet.

Ingen av dem
Ble værende.

Kanskje er det derfor
Jeg liker å se på dem.

Da solen gikk ned
Var ingenting over.

Lyset
Hadde bare
Flyttet seg.

Slutt.

Some images ©

Log out

Powered by Bandzoogle

Terms